Jeg er bare meg

Jeg er Ida Kristine Eikenes, 22 år - Kontorlærling, student, og støttekontakt. Jeg har hele mitt liv vært den "store jenten", alltid vært den "høye jenten" - og aldri vært god nok for omverden. Jeg har blitt mobbet så lenge jeg kan huske, jeg har blitt utestengt fra klasse"kamerater", og aldri følt meg lik som alle andre - pga jeg alltid har fått høre at jeg er stygg, feit, tjukk, ikke god nok, osv. Hva har jeg gjort for å fortjene å bli behandlet slik? 

Jeg husker en "episode" som jeg aldri kommer til å glemme, det er ikke en "WOW" historie. Men husker en i klassen min skrek høyt i klassen engang, "Hvorfor har du ikke meldt deg på det tjukkas programmet som går på TV norge?" Alle hørte det, og jeg kommer aldri til å glemme den følelsen jeg følte. Det var helt forferdelig. 

Jeg har aldri vært av den late sorten - Jeg har hele livet vært aktiv med aktiviteter, fotball, håndball, basketball, dansing, turn, trampett osv.. Alltid gjort noe fornuftig. Hva har jeg gjort feil? Jeg skjønner bare ikke hva jeg har gjort for å fortjene å bli behandlet anerledes i barndommen/ungdomsårene? 

Nå som jeg har blitt tynn, slank, god nok - merker jeg på de som var frekk, slem og mobbet meg før har fått en helt annen tone mot meg - Nå ser de meg. Nå kan de snakke med meg. De interesserer seg i meg - tar kontakt, og ønsker meg vel. Men hvordan skal jeg håndtere det? Skal jeg liksom bare tilgi det de har gjort mot meg? Skal jeg bare glemme alle de gangene jeg låste meg på rommet lei meg, såret? Nei, jeg kommer aldri til å bli som mobberne - men ikke faen om jeg slipper de inn i livet mitt igjen - De fortjener ikke min oppmerksomhet! Never ever. 

Jeg har i mange år slitt med dårlig selvtilitt, dårlig selvbilde og hatet meg selv - pga mobberne. Men nå som jeg går under "akseptert" av omverden, velger jeg bort de som har gjort meg vondt - og ser fremover! Jeg har aldri vært lykkeligere enn jeg er idag. Jeg er Ida Kristine - Stolt over meg selv! (Mobbere - jeg tilgir dere, men min respekt har dere ikke!)

 



Mitt største forbilde, støttespiller og verdens beste mamma - Hadde aldri vært der jeg er nå, uten deg <3

 

Sliter du med mobbing? Dårlig selvtilitt? Del gjerne din historie med meg - så kanskje den vil bli publisert her (Anonymt såklart!)

 

Blogges

Kroppsideal

Vi jenter, i alle fall meg - er fæl til å sammenligne seg med andre. Det er noe vi jenter må slutte med! Vi må slutte å se ned på oss selv, og være stolt over den vi er. Vi vil aldri bli perfekt, vi vil alltid finne noe på en annen som vi selv ønsker. Feks hun brunetten under her, hun har den kroppen jeg ønsker. Perfekt størrelse på puppene som også er på riktig plass på kroppen, stram kropp, stramme lår, markerte muskler på armene, perfekt hår.. listen er lang. Noe jeg til daglig jobber med er å slutte å sammenligne meg med andre. Jeg er den jeg er, og det eneste jeg kan gjøre bedre, er å jobbe med det jeg har fått utdelt. Trene styrke, kondisjon, og gjøre det som kan for å oppnå ønsket resultat. Jeg vet selv at jeg aldri vil få den såkalte "drømmekroppen" eller den "perfekte kropp". Men hva er poenget? Er det å ha en perfekt kropp det som skal til for å være lykkelig?



Jeg har i mange, mange år.. så lenge jeg kan huske vært hun "tjukke", "feite", "hvalrossen" osv, og ikke vært i nærheten av en deilig kropp. Den kroppen jeg hadde som tjukk, var ikke noe fin å se på - Det resulterte i mobbing, stygge blikk og drittslenging. Det fikk meg ikke akkurat til føle meg noe bedre. Tror nok det er hovedgrunnen til at jeg den dag idag, som slank sliter med å godta meg selv. Jeg finner feil på meg selv i speilet hvis jeg vil, jeg kan studere kroppen min fra topp til tå, og finne feil over alt. For etter å aldri vært god nok, til å plutselig ha en kropp som faktisk "passer" inn, er ikke så enkelt i praksis å tro på.

Som på bildet over er litt slik jeg selv ser på meg nå. Jeg klarer ikke å se at jeg er slank. Jeg føler meg ikke slank. Hvorfor ikke? For det har alltid vært så stort fokus på den "perfekte kropp". Jeg er sikker på at det er flere der ute i den store verden, som har det på akkurat samme måte som meg. Ikke bare personer som har hatt ett betydlig vekttap, men som ung har blitt veldig opptatt av å se slank ut - for i dagens samfunn er det stort fokus på den "perfekte kropp".

Jeg har innsett at jeg aldri vil få den "perfekte kropp", jeg er dekket av strekkmerker, arr og spor etter overvekt. Men jeg må finne en måte å klare å leve med det, og godta det. For kroppen min er jo ikke stygg? Jeg ser på kroppen min, og ser at jeg har vunnet en kamp. Kampen mot overvekten. Isteden for å fokusere på å oppnå det uoppnåelige, må jeg fokusere på å fortsette å holde meg sunn og aktiv.

Så til alle dere som sliter med å godta den kroppen du har, SLUTT. Godta den du er - Vær den du er, og gjør det beste utav det. Ingen er perfekt, og alle vil alltid ha noe å klage på. Men sånn er livet, vi kan ikke alltid få det som vi vil. Men en ting vi kan gjøre, er å gjøre det beste utav det! :-)

Hva mener du?

Dårlig periode

Yep. Jeg kan nok si at jeg har en ganske så lei periode når det kommer til selvbilde generelt, og forståelsen av hvordan jeg egentlig ser ut. Det er noe jeg jobber med hele tiden, 24/7. Selvom folk har sin mening om hvordan de ser meg, hjelper det ikke å si til meg "jammen, du ser så fin ut!" "nå er du jo så tynn og fin". Men setter pris på alle som i allefall prøver, å få meg til å se! Så blir absolutt glad for en hver hyggelig tilbakemelding. :-) men det som virkelig irriterer meg er kommentarer som "Du er jo alt for tynn nå!" "du veier jo alt for lite" "pass på så du ikke går feile veien nå" osv osv. Så folk må faktisk tenke seg litt om før de sier noe, for selvom du egentlig mener det godt, kan det for noen bli tatt som sårende. Som meg.

MEN, det værste, som faktisk er skikkelig irriterende er når folk vet at jeg er slankeoperert, og blir fornærmet om jeg ikke spiser opp maten min. Noen dager har jeg så liten matlyst, at noen biter med mat er nok. Men det betyr jo ikke at jeg ikke liker det jeg får servert? Skal si, at det kun gjelder ett par personer, jeg merker blir fornærmet :p

Men ja, over til den dårlige perioden min! Når jeg skriver "dårlig periode" mener jeg at jeg sliter med matlysten. Jeg har en tendens til å miste den totalt etter operasjoner, tror det har med medisinene å gjøre, for spiser veldig lite, og blir fort kvalm etter operasjoner, og da får jeg ikke i meg nok mat, og da blir det en "vane" for meg, å jeg kommer meg ikke ut av den "onde sirkel". Men har som mål hver eneste dag, å spise 6 måltider. Da er jeg ekstremt optimistisk, og ender opp med mellom 2-4 måltider. Noen dager er bedre enn andre, men idag er det en dårlig dag!

Hvis noen andre er i samme situasjon som meg, blir jeg veldig glad om du deler tips og erfaringer for å få matlysten på plass igjen! :-) Litt rart å si, men - når jeg er i denne "dårlige perioden", mister jeg all lyst på usunn mat. Og blir veldig opphengt i sunn og næringsrik mat, for i slike perioder som dette er det mye blodtrykksfall, og svimmelhet!

Ellers, håper jeg dere får en fin dag <3

 

BLOGGES

Jeg lever ikke lengre i fortiden

Den store forandringen er hard å svelge. Liksom.. hvem er hun på bildene før? Langt i fra den jeg er nå. Det er så merkelig at for 2 år siden var jeg 126 kg... å at på under 2 år har jeg forandret meg så mye! Ikke bare utseendemessig, men personlig også. Jeg tørr å være meg selv. Jeg har tatt avstand fra alle som ønsket meg "vondt", og er glad jeg ikke fortsatte i det gamle sporet. Alle endringene som har blitt gjort de siste årene er jeg glad for. Jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er idag, uten slike drastiske endringer.

Jeg er stolt over meg selv, stolt over hva jeg har klart - første gang på flere år tørr jeg faktisk å si at jeg ser BRA ut. Slike positive ord mot meg selv har aldri vært et alternativ. For alle andre har sagt at jeg ser stygg ut. Hvorfor skal jeg da si at jeg ser fin ut?





Fra usunn til sunn

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan overgangen var med en "full" magesekk og til en pitteliten magesekk på rundt 100 ml. Jeg tenkte ikke så mye på hvordan det ville bli etter slankeoperasjonen, da jeg allerede flere måneder i forveien hadde innstilt på meg at "Nå, nå skal jeg bli sunn!". Jeg slet veldig mye i 2011, med depresjon, sosial angst og generelt mat. Jeg hadde ett veldig usunt forhold til mat, og så på mat som en trøst. Når jeg følte meg nede, løftet maten meg opp igjen. Jeg fikk en ruset følelse når jeg spiste mat, å jeg klarte ikke å slutte. Jeg ville ha mer. Det er veldig rart å tenkte tilbake på, at hverdagen min ble styrt av mat. Hele livet mitt har jeg hatt en enkelt forhold til mat, har ikke tenkt på konsekvensene av det å spise for mye - gjør en overvektig. Men frem til 4 klasse, hadde jeg er normalt og sunt kosthold. Det som ble betegnet som et sunt koshold på den tid. Hver søndag var det jo kjøttkaker og poteter. Vi lagde alltid middag hjemme, og som matpakke var det alltid noen skiver med hvitost eller noe lignende. Men vendepunktet for min del, hvor jeg virkelig havnet på "kjøret", var når jeg flyttet til salhus, og begynte på ny skole. "Byjenta" passet ikke inn her. Jeg hadde veldig vanskeligheter for å tilpasse meg miljøet, og jeg ble fort satt på utsiden. Jeg hadde ikke så mange å gå til, og når alle i klassen gikk hjem til hverandre etter skolen, gikk jeg hjem som regel alene. Det var ikke alltid slik at jeg var "outsideren", noen dager var bedre enn andre, men samtidig trivdes jeg lite. Mat ble fort en god venn for meg. Jeg tenker når man begynner tidlig å får seg ett usunt forhold til mat, er det vanskelig å selv forstå at man spiser usunt. Om du skjønner? En 4 klassing har ikke samme forståelse om mat, som jeg har nå. Husker jeg var ofte hjemme alene når jeg kom hjem fra skolen, mamma var som regel ikke hjemme før i 5 tiden, og min stefar senere. Så det ble fort flere måltider før middag. Husker vi hadde en nærbutikk jeg gikk inn å handlet i når jeg hadde litt småpenger, kjøpte med meg noe snop/chips og gikk hjem å gjemte det på rommet mitt slik at mamma ikke skulle finne det. Så når jeg hadde hatt en dårlig dag, var det rett opp på rommet og smugspise dagens innkjøp.

Jeg ble tynge, og tyngre med årene og det ble ikke noe særlig bedre når jeg begynte på ungdomskolen. I slutten av 8 ende klasse begynte ting å bli bedre, jeg hadde funnet "min gjeng". Jeg gikk selvfølgelig i klasse med alle de samme fra barneskolen, og nye. Det var guttene som var værst.

Helt siden 6-7 klasse har jeg gjevnlig gått til legen, for mamma var bekymret for vekten min. Jeg måtte ukentlig skrive opp hva jeg spiste, og levere det inn til legen. Men jeg ville jo ikke at noen skulle vite at jeg smugspiste, så det ble såklart unnlatt papiret. Ingen skjønte hvorfor jeg fortsatte å gå opp i vekt. Jeg bestemte meg i slutten av 8 klasse at no var det nok, tror vekten viste nærmere 80 kg. Når jeg var 15 år, fikk jeg legeerklæring fra legen om at jeg hadde ett medisinsk grunnlag for å begynne på S.A.T.S. (må være 16 år? for å begynne)Jeg begynte på S.A.T.S, sluttet å smugspise - vekten gikk nedover. Men i slutten av 9ende klasse, ble ting vanskelig på skolen igjen. Jeg datt helt i bakken, og jeg var derfra tilbake igjen til gamle vaner.

Jeg slet mye med magesmerter, slapphet, null energi - men en ting skal sies, at jeg har alltid vært aktiv. Jeg har gått på Turn, trampett, håndball, fotball, dansing, basketball og vært fotballdommer. Jeg har hele mitt liv hatt 1 - 3 aktiviteter på en gang.

Etter det har vekten gått opp og ned. Jeg gikk på reductil, og en annen gang noen andre slankepiller - men ingenting fungerte. Jeg gikk litt ned i vekt, men så opp igjen kanskje 10 kg mer. Jeg ga opp en periode, og jeg var helt matgal, jeg ville ha mat hele tiden. Tilslutt fikk jeg meg en treningsbuddy på S.A.T.S og ting gikk rett vei igjen. Enn så lenge.. Når man er en usikker person, og er usikker på seg selv - og misslykkes. Er det virkelig vanskelig å holde seg i tøylene. Jeg misslykkes, gang på gang. Når jeg gikk 2 klasse på Bjørgvin begynte jeg på Grethe Roede kurs, og i løpet av kurset raste jeg ned 15-20 kg! Livet smilte, jeg var aktiv, flink å spise, holdt meg unna usunn mat. Men det viste seg at det heller ikke skulle fungere i lengden. Jeg holdt meg lenge 15-20 kg lettere, men jeg klarte ikke å gå mer ned i vekt. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor! Jeg trente, spiste sunt - men vekten gikk ikke ned. Ting tok en ny endring i livet mitt, og jeg fikk påvist depresjon, sosial angst og begynte på deperesjonspiller, sovepiller osv osv. Jeg var på bunnen av alt, og hele livet mitt hadde falt i grus. Jeg hadde akkurat flyttet for meg selv, så er nok ikke så mange som vet om denne perioden, siden jeg stengte meg sånn inne. Maten var min beste venn. Jeg hadde en del venner som prøvde å stille opp, men jeg var så langt nede at jeg ikke tok i mot hjelp fra noen. Helt til psykologen min, ba meg komme meg ut igjen, få kontakt med venner jeg hadde kuttet ut. osv osv. Jeg hadde akkurat blitt avvist på hauglandsenteret, og jeg snakket med legen min - det var da han anbefalte slankeoperasjon.

Så ja, jeg har tydd til usunn mat når jeg ikke har hatt det så bra. Men når jeg fikk klarsignal fra legen at jeg skulle få en slankeopersjon, var ikke første tanken "oh, nooo.. hva med junkfooden da?" Jeg var allerede da positivt innstilt på at "NÅ, nå skal jeg bli sunn. en gang for alle!" Når jeg nå ser tilbake, er jeg glad for valget jeg tok. Jeg savner ikke usunn mat, og foretrekker sunn mat. Har selvfølgelig dager hvor jeg kanskje føler meg litt lengre nede enn andre dager, og føler for å "skeie ut". Men jeg har stortsett kontroll :-)

Jeg lever livet på en helt annen måte, å hverdagen blir ikke styrt av mat lengre. Jeg ser på meg selv som en sunn person, men det betyr ikke av den grunn at jeg kan spise "usunt" noen ganger. Selvom jeg er slankeoperert lever jeg som en normal person, men i mindre mengder. Jeg foretrekker sunn mat, å gjør alt jeg kan for at jeg og min kjære skal få sunnest mulig mat. :)

Nå er jeg flink til å spise sunt, ca 6 måltider om dagen, har mer overskudd i hverdagen, og har ikke samme tanker om en burger som jeg hadde før. Nå frister det ikke. :)

Så det å gå fra usunn - sunn, er lettere enn en tror! :) Tilslutt så tenker du ikke på de usunne tingene, som du savner så fælt. Jeg var feks pepsiholiker, men nå nærmer jeg meg 2 år uten brus! :) Jeg drikker sjeldent alkohol, (SVÆRT SJELDENT). Såå.. vil si at jeg har fått mye utav det å bli opptatt av sunt kosthold :)

Det eneste jeg trengte, var det sparket i rumpen. Jeg tror aldri jeg hadde vært den jeg er idag, uten en slankeoperasjon! Den har reddet livet mitt!! :-)

Håper dette innlegget ga mening, er mye hull i det jeg har skrevet, siden jeg ikke orket å ta med hele livshistorien min! :p Spør om dere lurer på noe!! :)


HUSK Å LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER!:)

 

This is not my best day..

Hei dere! :)

Våknet for ikke så lenge siden, og følte meg helt tom, men ikke sulten. Etter lårplastikken har jeg ikke hatt noe særlig med matlyst, og slitt litt med å få i meg nok mat. Jeg spiser selvfølgelig, men mye mindre enn hva jeg pleier. Men av og til har jeg slike perioder at mat er ett skikkelig tiltak. Mulig det har med at jeg ikke liker å spise alene, for da får jeg tilbake litt "traumatiske" tanker. For når jeg var stor, elsket jeg å spise alene, ingen som såg på meg, og ingen som kommenterte hva jeg spiste. Men nå er det helt omvendt, blir skikkelig stressa med tanken på at jeg skal spise alene.

Føler at neste uke vil bli vanskelig, da kjæresten min skal reise til Finse med jobben for å arbeide, da blir han vekke hele uken! 2 uker vekke, å kun hjemme i helgene. Gruer meg allerede.

Ser for meg at jeg må hjem å bo hos mamma :p

Anyways, noen som vil komme med noen gode og enkle tips til middag? Jeg er så matlei at jeg blir gaal.. Liksom, jeg har vært inne i en periode hvor jeg bare spiser, taco, hjemmelaget sunn pizza, hjemmelagde tacoburgere, kylling osv.. ikke så veldig variert, så sier ikke neitakk for noen middagstips som har kylling eller kyllingkjøttdeig i seg! (har så mye i fryseren)

Help me!



 

Hva er planen for dagen? Har dere det fint?

 


Husk å lik facebooksiden min HER, for andre og spennende oppdateringer!

Jeg forstår til dels kritikken..

Etter at det ble publisert en artikkel om meg i BA og Side2 , ser jeg at det kommer litt krasse kritikker - ikke personlig mot meg, men generelt fedmeoperasjon. Men det jeg legger merke til at det ikke finnes snev av gode argumenter for kritikken bare "det er jo bare.." "så det er her skattepengene går til" "Latskap" osv osv. Jeg forstår at folk kritisererer, for det er for lite snakk om det. Folk tror at man legger seg under kniven så blir en tynn. Men det er derfor jeg har valgt å stå frem, og blottlegge meg totalt, for at andre skal forstå at "det er ikke bare til å gjøre sånn, og sånn" - Enkelte personer trenger denne hjelpen, og jeg syntes det er trist at det er folk der ute som har slike tanker om fedmeoperasjon.

- "den nye trenden - slankeoperasjon"

Eh nei? Det er da ingen trend? Det kan stå om liv og død for noen. Visste du at slankeoperasjon kan få diabetes og hjertesykdommer til å forsvinne? eller bli lettere å leve med? Unner du ikke at de skal få mulighet til å rette opp i livet å få en ny start? Sjansen til å starte livet på nytt? Eller, som meg, i risikogruppen for diabetes og hjertesykdommer, dårlig rygg, dårlige knær - alltid vært den største jenten i klassen, og pga det, blitt til ett mobbeoffer pga jeg var litt større? Slitt halve barndommen og ungdomstiden med konstant påminning hvor feit jeg er? Husker noe som har satt dype spor, 8 klasse. Det gikk ett TV program på TV-Norge tror jeg - Norsk program hvor overvektige var på en leir for å gå ned i vekt. Husker jeg kom på skolen engang, å en i klassen min "Kommet tilbake fra tjukkasleir?" Nei? "Nei, du burde i alle vært der!" Da husker jeg at jeg ble helt knust, og ble daglig minnet på om hvorfor jeg ikke meldte meg på, for jeg var så feit.

Etter det gikk det bare en vei. Jeg prøvde flere ganger å gå ned i vekt, uten hell. I samråd med legen begynte jeg på slankepiller, de funket ikke. Fikk noen andre "Reductil" tror jeg de het. De funket litt, men la fort på meg igjen. Sånn har det vært hele ungdomstiden min, opp og ned, opp og ned. Til slutt sa helsen min stopp, jeg klarte ikke å gå i trapper uten at jeg holdt på å dø. Jeg søkte hjelp hos legen, han henviste meg til Hauglandsenteret, ble avvist - jeg var ikke stor nok. Nehei, tenkte jeg. Hva gjør jeg nå? Jeg og legen begynte å snakke om slankeoperasjon, jeg hadde ikke tenkt den tanken i det hele tatt - men ble veldig interessert og ville finne ut mer. Jeg kjørte opp til førde, for å snakke med en ernæringsfysiolog på Førde sykehus, og hun forklarte meg de forskjellige operasjonene. Jeg fant fort interesse i Gastric Sleeve, å tenkte den ville vært det beste for meg. Det var den minste operajonen, og den med minst risiko. Jeg snakket med legen igjen, og han sendte henvisning til Voss. Ble operert 10-11 mnd etter å ha sendt henvisning. Angrer ikke ett sekund på valget mitt.

Hvorfor skal jeg være "redd" for hva folk har å si om valget mitt? Er det ditt problem at jeg har valgt å endre livsstil? Hvorfor dømmer du meg? Jeg tørr å innrømme at jeg misslykkes i å gå ned i vekt på egenhånd. Jeg klarte rett og slett ikke å holde vekten nede når jeg først hadde gått ned.

Hva vinner du på å si at fedmeoperasjon er "quick fix", det er som å si "jeg unner deg ikke at du har klart å gått ned 100% av overvekten"

- JA, jeg er slankeoperert

Selvom jeg har valgt en fedmeoperasjon har jeg selv gått ned 65 kg på egenhånd. Tror du kiloene har kommet gratis? Jeg fikk litt hjelp på veien med å fjerne deler av magesekken min. Det betyr ikke av den grunn at jeg er lat. Det betyr at jeg var tøff nok til å spørre om hjelp!

Jeg personlig tåler kritikk. Jeg bare hater at dere ikke vet hva dere snakker om!



- Jeg er enig i at noen ikke burde vært slankeoperert

Jepp, det er mange her ute i hele verden som har fått en slankeoperasjon og misslykkes totalt. Da er det bare en ting å si, de var ikke klar for de forandringene som kom til å skje. De var ikke klar for å gi slipp på hurtigmat og den slags. Men det er også noen som selv velger å betale for en slankeoperasjon, å de har gjerne en BMI på rundt 30? Hallo? Hadde jeg hatt en BMI på 30, og ønsket ned i vekt, da hadde jeg nok klart det selv. Men når en har en BMI på 40+ har overvekten tatt over, og det er vanskelig å få livet tilbake.
Men det finnes jo en del som har BMI på 40+ og som velger å ikke gjøre jobben, men tror at om jeg spiser litt mindre fastfood, går jeg ned i vekt. Feil! Tror det er der utenforstående får ideen om at dette er en "quick fix". Så derfor forstår jeg til dels kritikken.

Man har også personer med BMI 35 + med tilleggsykdommer, en slankeoperasjon kan fjerne diabetes og hjertesykdommer! Tenk litt på det du, hva en slankeoperasjon kan gjøre med en som akkurat har hatt ett hjerteinfarkt, og står i fare for å få ett nytt ett, fettet rundt hjertet øker sjansen for ett nytt. Så derfor, kan slankeoperasjon være ett godt hjelpemiddel for de med litt lavere BMI.

Men om dere har tenkt å kritisere meg, bør dere kritisere med ett saklig argument. Ikke at jeg var lat, å at hadde jeg hatt nok lyst ville jeg klart å gå ned i vekt.

- LYKKELIG

Jeg er så glad for livet jeg har nå! Jeg er så glad for at jeg har fått denne muligheten - livet smiler! :)

Si din mening, jeg tåler all kritikk - kommenter på en saklig måte, så skal du få en saklig kommentar tilbake :)

 


Husk å lik Facebooksiden min HER.

Livet er fantastisk

Idag er dagen hvor jeg forhåpentlivis får tilbud om hjelp å fokusere mer på at jeg er fin og god nok som jeg er. Jeg skal nemlig til evalurering hos en psykolog idag. For ett halvt år siden søkte jeg hjelp hos legen min, for jeg er bekymret for at jeg ikke ser det realistiske bildet av meg selv - men en større versjon av meg selv i speilet. Først ble det sendt en henvisning til senter for spiseforstyrrelser, jeg var litt usikker på hvorfor den ble sendt dit, da jeg ikke lider av noen spise forstyrrelser, men legen mente at de hadde en gruppe der hvor de jobbet mye med selvrespekt og det å omstille hjernen at du liksom ser den realistiske deg! Om det gir mening? Han sendte også henvisning dit for han var veldig usikker på hvem han egentlig kunne sende den til, så han ba i henvisning om at om de ikke kunne tilby noe, om de kunne hjelpe med å henvise til riktig plass å henvise meg.Fikk svar noen uker senere, at de ikke kunne hjelpe meg. Derfor, sendte legen henvisning til Bjørgvin DPS, å fikk svar noen måneder senere at jeg hadde fått time til vurdering 18 september!  Jeg har selv gått hos psykolog der tidligere, før jeg ble operert - men det var mer rettet til sosial angst og deprasjon. Veldig spent på om de har en gruppe eller noe annet å tilby meg der.

Det jeg savner veldig etter en slik slankeoperasjon, er oppfølgingen etter! Det er ett for dårlig tilbud av det som gjelder "Hodet". De fleste går veldig fort ned i vekt, og hodet henger liksom ikke med på vektnedgangen. Den type terapi jeg har brukt er å sammenligne klær jeg hadde før med hva jeg bruker nå, for å faktisk innse at jeg er mindre enn jeg tror jeg er. Men noen dager er bedre enn andre. Enkelte dager føler jeg meg forferdelig.

Jeg har blitt veldig engasjert i fedmeoperasjon, plastikkoperasjoner, trening og kosthold - å ser for meg at i fremtiden vil jeg være den oppfølgingen man får etter en fedmeoperajon. Altså, jeg ønsker å jobbe med personer som har tatt en fedmeoperasjon, å hjelpe de med trening og kosthold tiden etter operasjon og frem i tid. Jeg tenker at det er noe vi trenger her i Norge. Ser også for meg at jeg kanskje kan komme på banen før en fedmeoperasjon, å kanskje hjelpe den overvektige med å gå ned i vekt på egenhånd. Slankeoperasjon er jo faktisk ikke alltid den beste løsning.

Det jeg liker de har begynt med nå, er livsstilskurset som er obligatorisk før en fedmeoperasjon, men det er ikke en god nok løsning. For det første burde kurset gått på mer enn 5 ganger over noen måneder. Det burde vært mer intensivt.
Det burde kommet flere tilbubud som Hauglandssenteret ved Førde. Slike livsstilsopphold over en periode. Det jeg helt helt sikker på er noe som ville slått bra ann! Virkelig. Jeg søkte feks først på Hauglandsenteret men ble fort avvist, for jeg var ikke "stor" nok. De burde satset mer på det sentret, å fått inn mer personell, slik at de kan øke kapasiteten sin.

Slankeoperajon er ikke noe jeg anbefaler hvem som helst. Men jeg syntes det er et viktig hjelpemiddel, som kan brukes om man virkelig har prøvd alt. Det folk tror om slankeoperasjon er at om man blir operert blir man tynn, at det er en "quick fix" det er ikke sant. Det første året går man mye ned i vekt pga slankeoperajonen, men etter 1 år, er det du selv som bestemmer om du skal fortsette i samme spor. Så derfor er det jo viktig at det første året blit brukt til å lage seg ett sunt koshold og begynne å trene! Etter 1 år, begynner vekten å stabilisere seg, å man kan da gå opp i vekt om man fortsetter i gamle vaner.

Jeg ser på meg selv som en perfekt kandidat for en slankeoperasjon, jeg var motivert, og ville endre livet mitt. Jeg har kjempet mot kiloene, å det har vært skikkelig tøft og vanskelig. Nå har det snart gått 2 år, og jeg har ikke gått opp igjen i vekt, noe som ikke har kommet gratis. Jeg har siden dag 1 passet på at jeg ikke spiser for mye, slik at magesekken utvider seg igjen. Magesekken er såpass tøyelig at hadde jeg ikke lagt om kostholdet mitt å fortsatt å spise "junk food" til tross for at jeg er slankeoperert, ville jeg begynt å lagt på meg igjen.

Jeg er virkelig opptatt av god helse og trening - jeg liker å spise det som er sunt, å velger som oftest det. Men det betyr ikka av den grunn at jeg har boikottet all usunn mat. Jeg har ingenting i mot å ta med meg mine lillebrødre på Mc Donalds feks. En gang i ny og ne, går vi faktisk der å spiser. Jeg holder meg som regel unna pommesfrites, å bestiller enten bare en hamburger eller hvis jeg føler for å "skeie" ut, blir det en barnemeny, slik at jeg spiser noen pommesfrites. Klarer ikke å fullføre en barnemeny, det blir for mye fett.

Det viktigste nå selvom jeg er slankeoperert er at jeg har tatt en helomvenning i livet, jeg har blitt en lykkeligere jente, og ikke minst SUNN. En lørsdagskveld er ikke "fastfood lørdag" men "sunn lørdag", med sunne middager. :)


Jeg elsker mitt nye liv, jeg elsker å være sunn! :-) Livet sammenlignet med før, kan ikke beskrives. Jeg er så glad for at jeg fikk denne sjansen til å starte livet mitt på nytt. :)


Lik facebooksiden min HER.

 

Livet smiler til meg!

Det å være igang med treningen igjen, gjør humøret og selvtilitten så mye bedre! bare etter 3 dagers trening, føles både kropp og sinn så mye bedre! Jeg har gitt meg selv en oppgave, å ikke si noe stygt om kroppen min, men heller se etter noe fint. Si det høyt, helt til jeg er enig med meg selv. Jeg kan ikke garantere at det hjelper på sikt, men akkurat nå føles ting bedre. 

Neste uke er det skolestart, å det gleder jeg meg kjempe masse til. Fra 19 august er det to skole dager + en lese dag. Jeg vil fortsette som 40% kontorlærling i 1 år til, pga alle sykemeldingene mine fikk jeg forlengelse. Noe som forsåvidt er veldig bra. Da får jeg litt variasjon i hverdagen + jeg skal få delansvar for de to nye lærlingene som begynner. (Ja, de må ha to for å erstatte meg. hhihihihihi) 

Jeg jobber også litt på Farmors Hus når det trengs, å det er bare verdens kosligste butikk for de som er interessert i interiør. De selger også klær, noe som passer meg fint da jeg liker å jobbe med klær å hjelpe andre å finne noe fint som passe sammen. Jeg stortrives på Farmors Hus, da kundene er skikkelig koslig <3 

Så ja, ting begynner å falle på plass nå - gleder meg til få litt rutine på saker og ting. 

Neste som står på check-listen min nå er lårplastikk! Gleder meg så innmari til å få fjernet det overflødige jeg har på lårene. ahh. Dere aner ikke hvor godt det skal bli. 

Liten oppdatering fra meg. Håper dere har det fint!

 

Hva gjør dere på ikveld? Noen andre som begynner på Sonans Privatgymnas Bergen neste uke? 

Blogges

 

Hvordan kan vi minske overvekt blant unge?

God kveld alle sammen. :)

Tenkte å ta opp noe som jeg er opptatt av. Overvekt. I følge Folkehelseinstituttet er 16 % av dagens 8 åringer overvektig med eller uten fedme. Det er ganske mye! I Bergen fant forskerne at andelen tunge barn hadde blitt tre-fire ganger større fra 1971-74 til 2003-06. Det er faktisk en del! Årsaken til den generelle vektøkningen i befolkningen er en ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk. Hos den enkelte er det mange biologiske og psykologiske forhold som kan påvirke energiinntaket og -regnskapet. Vi vet at arvelige forhold kan ha stor betydning for den enkelte. Derfor vil noen ha større problemer enn andre med å holde vekten. Hvis dere vil lese mer av hva fhi har av faktaer kan dere lese mer her.

Jeg har alltid vært større en de andre. Alltid vært den høyeste og breieste av jentene i barnehagen og barneskolen. Det ble ikke akkurat noe bedre på ungdomskolen. Jeg gikk ofte til helsesøster husker jeg,for å snakke med henne. Men vil ikke akkurat si at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg burde fått bedre oppfølging da helsesøster visste om mobbing osv. Jeg skylder ikke på at det var pga jeg ble mobbet at jeg ble større og større. Men det spiller en stor faktor. Jeg ble mer og mer isolert, og prøvde alltid å finne noen unnsyldninger til å ikke gå på skolen. Gymmen var vel det værste faget. Jeg var igrunn veldig aktiv tjukkas. Spilte fotball i mange år, gikk på trampett, håndball, prøvde meg i basketball og gikk på dansing. Jeg fikk sunn mat servert hjemme. Men pga isoleringen ble det mye trøstespising. Dette begynte på barneskolen! Hadde jeg en 20er i lommen kunne jeg fort bruke den på en pose chips å smugle den hjem. Men var dette grunnen for overvekten min? Eller ligger det mer bak? Jeg hadde veldig lite kunnskap om hva ett godt kosthold var. Lite hjelp å få på skolen. Kanskje det skulle vært ett fag? man har jo matlaging på skolen. Kanskje det burde vært mer relatert til ett sunt kosthold? Husker vi lagde mye boller, muffins, vafler osv. Ikke akkurat sunt. Hva mener du? Jeg vet ikke helt hvordan det er på barneskolen/ungdomskolen nå til dags. Noen som vet?

En ting vet jeg i alle fall - Den yngre generasjon blir bare større og større. Hvordan skal man egentlig takle dette? Det var engang jeg var ute å spiste, og så 2 forleldre med en 1 - 2 års gammel unge som satt å spiste sammen. Foreldrene var nok i sykelig fedme klassen, og jeg har aldri sett en så stor 1-2 åring før. Allikavel ga de ungen sin usunn mat. (Burger king) Jeg er kanskje fordomsfull som tenker at to overvektige personer tar med ungen sin på burger king. Hva om de bare er der engang i blant? Men det fikk meg i alle fall til å åpne øynene. Hva tenker dere? Hadde dere reagert sånn? Grunnen til at jeg reagerte litt var at det kunne vært meg. Jeg tror visst jeg ikke fikk hjelp og jeg senere i livet fortsatt var den jeg før var bare 50 kg tyngre og med barn kunne sittet å foret mitt 1 år gammle barn med usunn mat. Men så tenker jeg; Hadde jeg sett to "tynne" foreldre, med barnet sitt der tviler jeg på at jeg ville ha reagert. Hvorfor må du gjerne spørre. Men det vet jeg faktisk ikke svaret på. Jeg føler jeg ubevisst har blitt mer fordomsfull. Det liker jeg overhode ikke! Vi er alle individer som skal bli behandlet likt.


Bildet tatt fra google.no

Spørsmål til dere; Hvordan kan vi minske overvekt blant unge?

Ser du forskjell? Jeg kan!

haha, så igjennom bildene på dataen, å la merke til at fjeset mitt faktisk har blitt mye tynnere! Før bildene er tatt mellom mai og juli 2012, og etter bildene April og mai 2013. 





 Føler jeg ser litt mer voksen ut :-) Ellleeer.? 


haha, ha en fin kveld videre <3 Jeg er vist i bloggrus i kveld! Masse å blogge om :D hihihi 

 

BLOGGES

Perfekt sa du?

Nei, langt ifra. Perfekt vil nok aldri noen bli. Men fornøyd med seg selv, er mulig. Selvom man har ting man missliker, betyr ikke det at det er noe negativt med det. Eller? Jeg er langr ifra perfekt, jeg har ting jeg overhode ikke er fornøyd med, men det betyr ikke at jeg vil endre på det. Ja, jeg har enkelte ting jeg faktisk vil ordne på, så da ble den forrige setningen litt merkelig kanskje? Men for de som kanskje ikke har fulgt bloggen min, så har jeg vært veldig stor, og mistet mye vekt på veldig kort tid. Huden min har ikke klart å henge med vekttapet, å det har resultert i overskuddshud. Altså, ødelagt hud som aldri vil kunne trekke seg tilbake med trening. Dette er derfor noe som jeg ønsker å fjerne, for å bedre livskvaliteten. Men det betyr ikke av den grunn at jeg legger meg under kniven for å bli perfekt. For det er noe jeg aldri komme til å bli. Jeg har strekkmerker, appelsinhud, løshud, full i arr. Så perfekt sa du? Det har også blitt skrevet om her på bloggen at jeg skal ha brystforstørrelse. Ja, det stemmer. Men ikke fordi jeg ønsker store pupper, og for å se bedre ut. Dette er noe jeg har tenkt på i mange år. Men tanken falt litt ut for 1 år eller 2 siden. Men, etter operasjonen har fettet jeg har hatt på skuldrene/brystet og øvredel av magen forsvunnet, og da har puppene blitt mindre (trodde ikke det var mulig), og de er rett å slett punktert. De er der ikke lengre. :( Derfor ønsker jeg brystforstørrelse. gir det mening?

Det jeg tenker er at man må finne ting man faktisk er fornøyd med, å jobbe derfra. Har man dårlig selvtilitt vet jeg at det er sinnsykt vanskelig. Men det er mulig. Jeg kan begynne; Jeg er fornøyd med øynene mine. Hva er du fornøyd med? Jeg har alltid slitt med selvtilitt og selvbilde, og aldri følt meg komfortabel i noens selskap. Jeg har alltid vært veldig utilpass. Redd. 

Nå fortiden får jeg høre mye at jeg er for tynn. Jeg forstår dem som sier det, at siden jeg har vært så stor som jeg har vært er det kanskje unormalt å se meg så tynn som jeg er? Jeg er ikke for tynn, jeg er normal. Men, ikke perfekt. 

Poenget mitt, som kanskje ikke gir helt mening? Er at, det er ingen poeng å prøve å bli perfekt. Du vil nok alltid finne noe nytt du er missfornøyd med. Gang på gang. Du er vakker, fin, spesiell på din egen måte. Ikke prøv å bli som noen andre. Vær den utgaven du ble skapt som. :-) 

Legg igjen bloggen din? Skriv gjerne en kommentar om hva du ikke liker ved deg selv? 




BLOGGES 

Når er jeg egentlig fornøyd?

Det er ett spørsmål jeg ofte stiller meg selv. Først var det bukplastikk, men ser meg ikke fornøyd. Men når blir jeg egentlig fornøyd? Nå har jeg søkt om lårplastikk, vil det gjøre meg fornøyd om jeg får det utført? Eller hva blir det neste jeg klager på da? Brystene mine? Jeg eier jo ikke bryster, og har snakket lenge om å legge inn litt silikon. Men, ett sted må jeg sette grensen, og se meg fornøyd. Jeg må jo se det i en helhet, jeg har fått livet i gave på nytt. Men burde jeg ikke da være fornøyd? hvorfor blir jeg ikke fornøyd? 

Har jo snakket med legen min om å få snakke med en psykolog, og det tror jeg at jeg har veldig godt av. Har tenkt å ringe legen i morgen for en ny time, hvor jeg snakker seriøst om at jeg ønsker en psykolog. For, jeg innser at dette kommer til å bli ett problem. At jeg aldri vil bli fornøyd. Nå er det på tide at jeg godtar kroppen min, som den er. Nå skal jeg legge meg i hard trening, å trene regelmessig. Det vil bli bedre. Det er jeg nesten overbevist om at det vil. :-) 

Jeg er veldig glad for at jeg innser selv at det er på tide å snakke med noen, jeg tenker at lårplastikk er nødvendig. Jeg tenker at å forstørre brystene er nødvendig og jeg tenker at det må gjøres noe med magen. For der er jeg langt i fra fornøyd. Jeg har hud på ryggen som kommer frem når jeg bøyer meg, og jeg tenker at kanskje ryggplastikk er løsningen. Men, det er viktig at jeg nå setter begrensninger, og tenker at nok er nok. Det er 3 plastikk operasjoner jeg må ha etter hvert. Lårplastikk, Bryst forstørrelse og fjerning av hud på øvre del av mage/rygg. Jeg tenker at når det er ordnet, er det faktisk NOK. Jeg kan ikke begynne å henge meg opp i små detaljer som at det henger litt på armene, under halsen, rumpen osv. 

Jeg må begynne å finne ting på kroppen som jeg er fornøyd med. og se det positive i det! :-) 

Bloggen hjelper meg veldig mye, dere fantastiske lesere med positive kommentarer hjelper virkelig! VIRKELIG. Bloggen er virkelig en stor hjelp for meg. :-) 

Mange tenker nok etter å ha sett bilder at jeg ikke har noe overskudd hud, men jeg har det. Det vises lite på mage bilder, og jeg ønsker ikke å legge ut slike bilder. Med mindre det blir en slik operasjon. Altså, jeg bøyer meg ikke fremover for å ta bide av huden som henger på øvre delen. Men såklart, blir en slik operasjon aktuelt, vil før og etter bilde komme. :-) 

Men ja, datt litt ut av "når er jeg egentlig fornøyd"- spørsmålet. Jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å trives i egen kropp. Men jeg vet at jeg trives bedre i denne kroppen, enn den andre kroppen jeg før hadde. Nå kan jeg kle meg fint, og føle meg skikkelig fin. Det kunne jeg ikke før. Det eneste problemet jeg egentlig har, er den nakne sannhet! 

Men, jeg håper med tiden at jeg vil godta hvordan jeg ser ut. Det er min egen feil, min egen feil at kroppen min er blitt ødelagt. Men, jeg klandrer ikke meg selv. Jeg har tilgitt meg selv, for å ha ødelagt min egen kropp. Nå kan jeg bare se fremover, og prøve å gjøre noe med kroppen. Det er faktisk viktig å trives i egen kropp. Trives man ikke, kan livet by på store problemer. 

 

Noen andre som har det som meg? (Kanskje mest relevant spørsmål til slankeopererte, og personer som har gått mye ned i vekt) 

Legg gjerne igjen bloggen din,




Blogges <3

Alt for tynn?



Hei bloggen. (og eehh.. nei)

Har hatt en kjempe fin helg. Bakedag på fredag (skal legge ut bilder :)), lang og fin tur i fine været på lørdag og prøvd moped søndag, pluss bursdagsbesøk søndag. Alt i alt, en kjempe fin helg! :-D

Men tenkte å blogge litt om kroppen min. Jeg får en del kommentarer om at jeg er altfor tynn, og har "anoreksi armer", og kan ikke gå ned mer i vekt. Slike kommentarer irriterer meg grenseløst. Det er jeg som skal leve i denne kroppen, det er jeg som skal se denne kroppen i speilet hver eneste dag - det er min kropp. Jeg er ikke fornøyd enda, og vil ned 4-6 kg til. Veie rundt 60 kg. Så syntes folk burde holde slike kommentarer for seg selv. Greit nok om jeg ikke hadde spist og sånn, at folk da kunne reagert. Men jeg spiser jo. Jeg har ikke hensikt til å veie 60 kg. Men har til hensikt å bli kvitt all ekstra fett, og så bygge meg opp igjen i muskler. Så til slutt vil jeg nok veie rundt 70 kg. Men da skal jeg ha lite fett! :p

Men uansett - over til at jeg er for tynn. Hvordan kan en person definere at en person er altfor tynn når BMI er helt normal og ikke under gjenomsnittet? Jeg forstår jo at det er rart for personer som har sett meg tjukk, at jeg på 1 år plutselig er 60 kg lettere. At kontrasten fra tjukk og tynn er for stor. - at jeg derfor får stempelet "altfor tynn"? Ikke vet jeg. Men det at jeg har tynne armer, stemmer nok ikke slik jeg ser det. Jeg har ikke tjukke armer eller muskuløse armer. Jeg har svake armer, som må trenes opp. Derfor er de kanskje litt små? i don't know!

Jeg føler meg i alle fall ikke altfor tynn, ikke i det hele tatt. Jeg føler og ser tjukk ut i mine øyne - MEN det betyr ikke at jeg har lettet helt ifra bakken og skal veie minst mulig. Jeg vil trives med kroppen. Jeg vil bli trent og fit. Det er målet. Men hvis folk tenker at jeg har anoreksia, har jeg ikke det - jeg spiser veldig mye (i forhold til andre slankeopererte) men det er fordi jeg trener mye. Jeg spiser ikke mye om gangen, men spiser mellom 5-7 måltider om dagen, sunne måltider med mye proteiner, sunt fett og gode næringsstoffer.

 

Jeg har ikke som mål å sulte meg selv, eller å pine meg tynn. Jeg har som mål å bli sunn, leve med ett sunt kosthold og trene og komme i god form! Thats my goal :-)


Tøff sa du? Hell yeah!

Ha en fin dag :)

 

Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
Legg igjen en kommentar - så legger jeg igjen en hos deg :-)
legg meg til som venn

Jeg er Ida Kristine og jeg kommer til å blogg om det å være tjueto år, fedmeoperert, fjernet galleblæren, bukplastikk, lårplastikk og veien videre. Det kommer også til å være en del om trening, kosthold og bittelitt mote. Ta kontakt på e-post som du finner lengre nede på siden.




gratisdesign av Tonjemt

hits