Leserhistorie: Overvekt - venter på slankeoperasjon

 

Dette er en leserhistorie, og personen bak historien ønsker å være anonym!


For å klare å dele den lille brutale sannheten så vil jeg være anonym. Vurderer også å opprette en blogg etter hvert som jeg kommer lenger i prosessen med operasjon, men da må man virkelig gi av seg selv, sånn som Ida har gjort, og det vet jeg ikke helt om jeg tør.

Uansett, her er min historie:

Lengde: 180
Vekt: 135

BMI: 41,6 Fedme klasse 3

Jeg er en av disse som ?alltid har vært stor?, helt fra fødselen av. I barndommen og deler av tenårene fikk jeg høre at ?Du er så stor i forhold til alderen din?. Dette var noe som ble sagt av alt fra helsepersonell, lærere, venner, familie og ukjente. Har etter hvert skjønt at jeg var ikke feit, sånn som jeg trodde de mente, men faktisk.. stor. Jeg har alltid vært mye høyere enn andre på min alder og har også vært kraftig, men ikke feit. Jeg trodde jo riktignok at jeg faktisk var feit, for det hørtes jo sånn ut på alle andre.

Jeg ble veldig obs på vekten min da den var rundt 50 kg. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da, men det var vel rundt 5.klasse. Jeg kan ikke helt skjønne at det er så veldig mye, men meg om det. Husker også da jeg tippet over 60 kg. Og da jeg vippet over 70 kg i 8. Klasse.. Det var første gang jeg påla meg selv å ikke spise noe som helst. Det varte jo ikke veldig lenge. Når jeg ser tilbake på det i dag så var det jo ikke så mye. På bilder er jeg rett og slett tynn ut fra denne tiden, men alikevel sa både mamma, venner, resten av familien og lærere at ?Nå må du ikke spise så mye da.. du blir så stor vet du..?

Jeg er oppvokst med en veldig overvektig mor og det er også resten av familien på hennes side. Jeg var vant til brus hver dag, kjeks når vi ville, ekstra kos på de dagene ting var litt ekstra vanskelig osv. Vi var rett og slett følelsespisere hele gjengen.

Så flytta jeg for meg selv i en alder av 16 år og ting gikk fullstendig av skaftet. Jeg spiste og spiste og spiste og spiste for nå var det ingen andre som så det og jeg kunne VIRKELIG kose meg. Det var ingen grenser for noe.

- Jeg la på meg i en rekordfart og innen jeg var 20 år så veide jeg 150 kg.

Alle andre syntes jeg var så feit og fæl. Alle påpekte det hele tiden. Mest av alt mamma. Vi kranglet mye fordi jeg kunne ikke spise en normal middag engang uten at hun skulle ta opp spiseproblematikken min og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg gikk også inn i en alvorlig depresjon med alt som følger med der og ba om hjelp mange, mange ganger. Hver gang ble jeg møtt av ?Gå ned i vekt først, om du fortsatt er deprimert etter dette kan du få henvisning til psykolog?. Mamma mente også at livet mitt kom til å bli mye bedre bare jeg ble tynn. Jeg følte meg ikke så stor, stygg og fæl som alle andre tydeligvis mente at jeg var. Men jeg la merke til at jeg var ?usynlig? for nesten alle når de faktisk møtte på meg.

Tilslutt gikk jeg med på å la legen min søke om et opphold på NIMI Ringerike for en livsstilsendring. Jeg var ikke egentlig så veldig motivert, men var kjempeforbannet på min egen familie og var fast bestemt på å bevise for dem at selv om jeg ble slankere så ville ikke depresjonen bli borte av den grunn. Jeg vet, det er helt skrudd. Jeg tok også ganske feil. Livet ble fantastisk. Jeg gikk ned 30 kg (altså til 120 kg) og selvtilliten kunne ikke vært bedre. Jeg følte meg så sexy, fin, morsom og pen at jeg gikk helt av skaftet. Ikke bare det, men jeg var i ekstremt god form. Det blir man av å trene 3 timer hver dag, 5 dager i uka i 12 uker og når man også fortsetter når man kommer hjem.

Jeg mistet kontrollen over treningen, spisingen og dermed vekta etter ca 2 ½ år og vekta raste på igjen. Jeg har tatt grep mange ganger etter dette og grunnpilarene jeg lærte på NIMI har vært med hele tiden, men alikevel har jeg feilet. 

 Fedmeoperasjon er noe jeg i utgangspunktet har vært svært i mot. Det er så mange som tror at det er en enkel løsning, når det faktisk er den vanskeligste løsningen du kan velge. Jeg har nektet å i det hele tatt tenke på en operasjon, for det er så skummelt og så mange bivirkninger jeg har vært redd for. I mine øyne er en operasjon den aller siste utveien, og da er det fordi det faktisk er høyere risiko å fortsette som overvektig enn det er å ta operasjonen.

Nå har det derimot kommet til det punktet at jeg er mer redd for å dø av overvekten og høyt blodtrykk, enn jeg er for at det skal oppstå komplikasjoner av en operasjon. Jeg skal til legen om en uke for å be om en gastric sleeve. Dette er den eneste operasjonen jeg føler meg trygg på, men kan nok også være åpen for bypass om legene mener det passer meg bedre. Vi får se. Legen har tidligere påpekt at jeg legger på meg så fort at det er fysisk farlig for meg.

Jeg trives mye bedre uten godteri og brus. Jeg elsker sunn mat og har allerede levd med å spise små måltider veldig ofte. Jeg vet at det blir ganske ekstremt når man tar en operasjon, men jeg trenger det sparket en operasjon gir. Jeg er fullstendig klar over at en operasjon krever virkelig en full endring av livsstil. Heldigvis har jeg allerede gode vaner når det kommer til trening, rett og slett fordi trening er gøy (stort sett i allefall, det er jo dager som er dritt også, hehe). Jeg ser riktignok frem til å kunne klare lange sykkelturer og lange fjellturer. Nå går det kun i spinnning, zumba, styrke og svømming. 

Jeg er 25 år og alltid hatt en drøm å være i god form og ha en god selvtillit og å være fornøyd med meg selv i allefall innen jeg er 30 år. Det er ikke en drøm for meg å være tynn, men å kunne få tilbake den gode formen, en god helse og de gode vanene. Jeg gleder meg til å en dag kunne snu meg i senga uten å måtte gjøre det i flere omganger og å kjenne at hjertet dunker så hardt og vilt for hver gang jeg rører på meg. Jeg gleder meg til å sette meg i en bil uten at den gir litt etter hele tiden. Jeg gleder meg til å kunne være den feminine jenta jeg vet jeg er, men aldri har mulighet til å vise pga størrelsen. Jeg gleder meg til å ikke få tårer i øynene og ren panikk av å se et kamera rettet i min generelle retning. Gleder meg til å kunne bøye meg uten å slite hardt for å reise meg opp igjen. Gleder meg til å kunne dra til venner uten å måtte finne på kleine unnskyldninger til hvorfor jeg plutselig ikke kan alikevel, bare fordi jeg vet det er 5. Etasjer opp trapper for å komme dit og det er så flaut å miste pusten totalt da vi har kommet opp. Jeg gleder meg til å føle meg fin ved siden av venninner.

 


Lik og Del dette innlegget, så vi kan få spre denne historien! :-)

Husk å lik facebooksiden min HER.

Leserhistorie: Overvekt - veien til slankeoperasjon

 

Leserhistorie, denne personen ønsker å være anonym! Tusen takk for innslag. :)


MIN HISTORIE:

Jeg ønsker å være anonym, men litt opplysninger skal du/dere selvfølgelig få.
Jeg er en jente på 25 år, 168 cm og akkurat nå rundt 90 kilo.

En liten oppdatering på hvordan jeg ble overvektig:

Som barn (fra 0-10 år) var jeg tynn/normal vektig, ble mobba på barneskolen fordi jeg var så tynn.
Så kom puperteten og humøret var veldig varierende, sammen med en menstasjon som nesten tok knekken på meg! Hadde mensen oftere en jeg ikke hadde den, sleit med oppkast og store smerter i 3 år. Noe som resulterte i lite aktivitet og trøste spising. Vekten økte men var ikke tykk, heller normal vektig med noe valpe fett på magen. Mor ( som da var kraftig overvektig) på pekte hele tiden at jeg ikke måtte spise så mye og passe vekten. Det jeg hørte i mitt hode var «du er feit, ikke spis mer» som resulterte i at jeg følte meg misslykka og spiste mer. Jeg har hatt et anstrengt forhold til min mor i nesten alle år, men det er en annen historie.

Vekten økte med åra men da jeg ble 17/18 så gikk jeg ned en del og jeg følte meg veldig bra.
Fikk meg jobb innen helse og livet var stort sett jobb og skole! Det travle livet resulterte i kjappe og lettvinte mat veier, som hamburger, kina mat, rester på jobb osv. Så da gikk vekten oppover igjen.

Flytta ut rett før jeg ble 20 år, så etter mangen vanskelige år hjemme så ble det en befrielse å endelig kunne gjøre som jeg selv ville (les: spise). Da jeg bodde hjemme så kjøpte jeg ofte snop som jeg gjemte og snek med meg så ingen skulle se hva jeg skulle spise, for å unngå kommentarer. Jeg hadde en travel hverdag med jobb, sto opp kl 05 og var hjemme igjen kl 17 ca. Så etter 12 travle timer så ble ettermiddagen tilbragt på sofaen med snop/chips osv som middag / kveldsmat.

Så fra da til jeg var 22 så steig vekten sakte men sikkert. Etter ca 6 mnd i egen leilighet med et veldig usunt liv så bestemte jeg meg for å gjøre noe med det! Vekten var da blitt 85 kg.
Meldte meg på grete roede, gikk totalt 6 kurs (1 kurs er 8 uker) og gikk kun ned 10 KILO!! Selv om jeg telte hver en kalori jeg spiste, holdt meg til 1600 kcal som jeg skulle, spiste alle 5 måltidene. Gikk på spinning opptil 5 ganger i uka, men ingenting skjedde?!! Motivasjonen dalte veldig, selv om vekten da viste rundt 78 kilo.

Prøvde også cambridge kuren en stund før hode tok over igjen og sa SPIS! Så prøvde jeg Lav karbo, men kasta opp første dagen... Så i fra 22-25, altså 3 år så har jeg strevd og prøvd det meste.
Grete Roede, lav karbo, Cambridge kuren, trena med PT, spiser generelt sunt men ingenting skjer. Føler at kroppen min motarbeider alt jeg prøver og tvi holder på hvert et kilo! Det kan virke som jeg har lidd av spiseforstyrrelsen overspising etter samtale med lege. (uten og ha blitt utreda)

Har nå hatt samboer i nesten 3 år (vi har bodd sammen siden dag 1, hehe) og han er også veldig fortvila fordi alt jeg / vi har prøvd ikke fungerer som vi ønsker! Han ser veldig godt at jeg ikke trives eller har det greit, og det gjør noe med han og. Han er normal vektig og ønsker meg bare godt og vil gjerne jeg skal lykkes.

Familie og overvekt:
 
Oldemor, mormor, morfar, mamma, tante og onkler... Alle ammen er overvektige.
Mamma er 1.60 ca og var 115-120 kg på det tyngste. Tante var 1.70 ca og 130 kg på det tyngste.
begge 2 er operert på staten sin rekning med gastric bypass.
Begge har gått ned mye og er idag normal vektige og kjempe flotte!

Begge har fornektelser på at dem har levd et usunt liv med snop osv, men hallo, jeg er ikke dum, jeg husker det jeg har sett men jaja! Så hva dem mener er grunnen til overvekt vet jeg ikke, men det jeg vet er at overgrep og psyken har spilt en stor rolle, uten å utdype det noe mer. Begge har vært overvektig store deler av livet sitt.... Men nok om dem.

Hvorfor jeg vil ta slankeoprasjon:
 
Min største frykt om dagen er virkelig å ende opp som 120 kg og enda mer ulykkelig.
I tilegg til at jeg da antageligvis har ødelagt forholde mitt til verdens beste samboer.
Rett og slett pga måten jeg er på og siden jeg misstrives så med meg selv, da jeg har store begrensninger for hva jeg føler jeg kan gjør og ikke. Å gå på stranden i norge på en fin sol dag f.eks er ikke aktuelt, og er vi i syden så sliter jeg også mye. Har til og med fått høre av en fyr i syden som jobba på stranda at jeg må spise mindre. Eller som han sa «se på hvordan du ser ut». AUTSJ!
Og lillebror min spurte meg om jeg var gravid, nei sier jeg, så sa han «men du har jo så stor mage». Enda mer AUTSJ!! den reiv godt, lenge!
 
Så jeg har lenge tenkt, lest å sjekka opp muligheter for oprasjon. Samboer har sakt at det er greit siden han vet hvordan jeg sliter og hvor lenge jeg har prøvd.
Får jeg lånet jeg har søkt om så blir det oprasjon i RIGA, gjennom ABC-kirurgi.
Jeg er blitt godkjent for gastric sleeve, BMI'n min er på 31.9 og er i katogorien FEDME!
Datoen har jeg fått og det er ikke lenge til, så jeg krysser alt jeg har!
 
Jeg kan forstå at noen er skeptiske til oprasjon med så lav bmi, men dette er nøye gjennom tenkt.
Jeg er ikke villig til å bli 120 kg før jeg gjør noe for helsa mi! Og dette er noe JEG skal betale for, ikke staten, derfor føler jeg at folk ikke har noe med det. Og jeg har prøvd nesten alt, alt uten om fedme senter, og grunnen til det er at jeg er for lett til å komme inn, men som sakt så er jeg ikke villig til å bli større for å få hjelp! Jeg trenger dette nå. Har alltid tenkt at oprasjon var en enkel utvei, men har sett hvor mye mamma har måtte jobbe selv for å få resultater. Så jeg har satt meg grundig inn i det meste, føler jeg selv!
 
Som sakt så er jeg ca rundt 90 kg nå, ønsket vekt er 60 ca. Må selfølgelig se an kroppen, men det er det som er målet. Kan ikke huske sist jeg veide under 70. så jeg krysser ALT jeg har for at lånet går i boks! I går fikk jeg mail om at jeg er klarert for oprasjon :D
 
Prisen er 51.000 ca og med samboer så blir det nesten 55.000 kr, dette inkluderer fly, hotell, oprasjon med innleggelse osv.
Blir det oprasjon så oppretter jeg en blogg. =)

 

 


Hvis dere har noen kommentarer eller noe dere kjenner dere igjen i, vær så snill å legg igjen en kommentar, så skal jeg videreformidle det til h*n :)

Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » Juni 2014
Legg igjen en kommentar - så legger jeg igjen en hos deg :-)
legg meg til som venn

Jeg er Ida Kristine og jeg kommer til å blogg om det å være tjueto år, fedmeoperert, fjernet galleblæren, bukplastikk, lårplastikk og veien videre. Det kommer også til å være en del om trening, kosthold og bittelitt mote. Ta kontakt på e-post som du finner lengre nede på siden.




gratisdesign av Tonjemt

hits